God lørdag, dere. Det er jobbhelg, og vi har Miro, en Bichon Havanese på treningsopphold hele helgen. Tema for oppholdet er sosialisering med andre hunder og forbipassering. Miro blir usikker i enkelte situasjoner, men det definerer ikke han som hund. Jeg ser ikke på Miro som noen hund med svak psyke eller som en "engstelig hund", kun at han har noen ting i livet han er usikker på, og vet ikke hvordan han skal håndtere situasjonen annet enn å utagere. Helt kort fortalt melder eiere om en hund som kan utagere mot andre hunder på tur, som har noe seperasjonsangst og som er usikker på flere aspekter. Hva jeg har sett allerede iløpet av helgen er at dette går det helt fint an å løse, men Miro er avhengig av at vi er tålmodige og konsekvente, at han får være med hunder som er voksne og godt sosialiserte, og at vi trener kontakt i ulike miljøer og med ulike forstyrrelser. Miro er en ordentlig fin hund, som er fokusert bare vi kjører løpet på en forståelig måte for han, samt legger opp miljøet til at han skal lykkes. Mer om dette på instastory; @sandefjordhundesenter iløpet av dagen. 

Siden vi bor et stykke unna der folk vanligvis ferdes, tok vi bilen; jeg, Jett (Münsterländeren vår) og Miro, og kjørte først til Bugårdsparken. Trente først passeringer med Miro. Det gikk over all forventning. Ingen utagering, men han viste noe interesse for enkelte hunder og ville løpe mot dem - jeg stoppet det ved å si navnet hans med lys, vennlig stemme, for deretter masse ros og belønning når han kom inn til meg. Han responderer utrolig godt på navnet sitt, og er en matglad, liten sjarmør det er lett å trene med, så når eiere får bruke samme verktøy blir dette veldig bra! Når han ikke responderer, sier jeg enkelt, småstrengt "nei" eller "ah ah", og det er ofte nok, men er han opptatt med noe annet nykker jeg litt til i båndet, og da kommer han som ei kule! Da blir det ros og deilig belønning. Deretter vil jeg gjerne ha han sittende inne hos meg helt til jeg har gitt beskjed om at vi kan gå videre. Dette var null problem for Miro å forstå! I tillegg bruker vi halsbånd og et relativt kort kobbel, ikke langline eller flexibånd, da en får MYE raskere og bedre kontroll med dette utstyret. Miro drar en del i båndet med jevne mellomrom, går i sin egen verden og snuser på det meste som vokser og gror. Jeg går bare videre, og får han med meg, uten å si noe spesielt. Han må bare følge på. Dette, i tillegg til kontakttreningen, med og uten forstyrrelser, har gjort at han automatisk etterhvert søker mer kontakt med meg og han drar mindre i båndet. God kontakt og en god "heal" / fot er alfa og omega for gode passeringer av andre. 

Jett og samboer Daniel kom inn i flokken vår for 2,5 år siden. For å være helt ærlig har jeg ikke trent så mye miljøtrening og generalisering med Jett, fordi hun har ofte blitt litt vel ivrig og ufokusert når vi er alle 4 (jeg, Bernhard - lapphund, Daniel og Jett) på tur, og jeg blir lett oppgitt og frustrert over den oppførselen. Da har det vært lettere å trene på og aktivisere på annet vis, når det i tillegg skjer mye i hundesenteret og med studier etc. I dag var hun med på tur, og jeg tenkte vi fikk ta en halv runde i Bugården. Og her.lig.het. så flink hun var! Hun satte seg som en tinnsoldat, mens svaner og ender fløy rundt på alle kanter. Gikk stort sett pent i bånd, og hentet seg inn av seg selv når hun ble ufokusert. God selvkontroll på badetur på Skjellvika etter Bugården. Ble rett og slett mektig imponert, hun er blitt så flink! Mer om alt dette på min private instagram; @zarabernhard <3 Jakthundfolk vet alt om hvor viktig ro og selvkontroll er.

Det er lett å tenke at "alle får det til med sin hund" og "min hund er jo ganske problematisk på det og det.." osv. Det er lett å henge seg opp i alt som går galt, eller som bare blir feil. Derfor er det så viktig å se hver minste ting som viser tegn til bedring. Da er man jo på rett kurs. Progresjon over perfeksjon, som jeg liker å si. Alle har NOE med sin hund som ikke er helt 100%, både de som trener profesjonelt og de med den typiske familiehunden. Jeg møter altfor mange ganger folk som har lest noe på en eller annen nettside eller i et eller annet kommentarfelt, og som derfor håndterer eller tenker at det skal være slik, uten å hverken være kildekritisk eller undrende over at det kanskje egentlig ikke passer i deres liv. For eksempel, noen mener at en aldri skal korrigere. Fint, hvis det fungerer med din hund, men for de aller fleste hunder, er det viktig å lære forskjellen på hva som er tillatt og ikke. Korrigering er ikke å gi hunden din kjeft eller bank, det tror jeg flesteparten ble ferdig med før vi bikka 2000-tallet, men å si et enkelt "nei" eller "ah ah" før du kommanderer, veileder hunden til å gjøre ønsket atferd. Så enkelt kan det altså være. Jeg sier nesten aldri nei til mine hunder, men det er fordi de har lært seg ulike ting og tang som er nyttig i livet vårt, for at vi skal ha fine hverdager, og for at de skal ha gode hundeliv uten mye kjas, mas og stress. En ønsker jo bare å leve det gode liv. Hundene har ulike personligheter, og vi må tilpasse treningsmetodene våre deretter. Da kan en helt enkelt ikke bestemme seg for at "denne metoden, ene og alene, fungerer for alt og alle på fire ben". Forstår dere hvor jeg vil?

For et par måneder tilbake var jeg på Skjellvika med Bernhard. Jeg har kobbel på han. Imot oss kommer en løs, stor hund (nevner ikke rase, da mange ville stemplet hele rasen som kjip), og den kommer ganske nærme. Jeg blir naturligvis engstelig for at hunden skal gå løs på Bernhard, og jeg står imellom hundene og nærmest roper "nei" til den store hunden. Antageligvis noe høy på andrenalin, fordi jeg er ikke den som roper og bauter frem. Eieren kommer halvveis joggende bak, "han er ikke farlig altså, kan de få hilse", og jeg sier med en gang at "de skal ikke hilse", og får etterhvert gått vekk fra situasjonen. Alt gikk bra, men etter dette begynte Bernhard å bjeffe på andre hunder vi passerte. Ikke av aggresjon, men fordi han husket denne stressende situasjonen (som det var for meg), og husket dette godt. Hunder husker på godt og vondt, og memorerer bilder knallgodt, det må vi bare ta med oss med en gang. Og jeg tenkte "kan det virkelig ha så stor effekt, dette ene øyeblikket har ødelagt for 2,5år med bra passeringstreninger?". Vi hadde nemlig aldri hatt utfordringer med passeringer tidligere. Heldigvis er det ikke så lang vei tilbake om en allerede har lagt et godt grunnlag, så etter flere treningsøkter i ulike miljøer tar Bernhard det som oftest helt fint forbi andre hunder nå. Det gjelder å ta tak i utfordringene før de blir for store, og det sier jeg til alle mine kunder også. Aller best, forebygge problemer før de er kommet. Da vil hundene få et godt hundeliv. Det er det vi alle hundeforeldre vil. De fleste av oss setter hundene foran oss selv, fordi alt vi vil er at de skal ha det beste livet. Hverdagen kommer, vi kan bli frustrerte, vi kan bli lei oss, vi kan ønske at vi hadde flere timer i døgnet og at fokuset vårt var et annet sted, men dere skal vite at uansett heier jeg på dere, hundeforeldre. Vi står på, og det er ikke alle som forstår livet med hund. Og det er helt ok.

Hei, dere! Blogg har vært etterspurt en stund, både ifra kunder og ifra dere som følger meg privat. En av flere ting som har ligget i bakhodet mitt, og nå kan jeg endelig check'e det av på lista! Hvorfor blogg, spør du, er ikke det litt utdatert nå? Er det? For de som er interessert i ting å lese på blir en blogg aldri utdatert, tenker jeg. Vi mangler gode magasiner som omhandler god, rett fakta om hund. Ikke minst mangler vi flere soMe-kanaler som kan spre kunnskap og glede, og ikke en hel haug av synsinger om at pedigree gir bra pels og dentastix gir hvite tenner, eller at om bikkja får lov til å sove i senga eller sofaen din blir den kongen på haugen, og du må gjøre noen justeringer på rangstigen. Bare bullshit. Kanskje en enda viktigere myte/fakta som gjelder treningsmetoder, er belønningsbasert bare godt for alle hunder? Mer om det siden. 

Jeg sier ikke at jeg sitter på all fakta, tvert om, en blir aldri ferdig utlært. Jeg jobber med nye individer stadig vekk, og må tilpasse meg deretter. Når en har jobbet med hund en stund, lest seg opp på hundespråket og ser det i praksis, da lærer en mye. En må være opptatt av detaljer, og kunne se dem for å legge opp til gode møter og gode situasjoner hundene imellom. En hundetrener som ikke ser hvert individ og hver hundeeier for hvem de er, er ingen god hundetrener, synes jeg. Jeg har deltatt på flere hundekurs, både som "meg selv med egen hund" og som praksiselev fra Oslo Hundeskole, hvor jeg ble ferdig utdannet i 2018. Hva jeg savner er at instruktør tilpasser treningsmetodene til den enkelte, og at instruktør forteller hvordan vi kan bruke kommandoene og øvelsene i praksis, både for å forebygge negativ atferd, men også for å få en enklere, bedre hverdag med hunden. Alle ønsker vi at hunden skal ha det beste hundelivet. Det behøver ikke være så vanskelig, men en må vite hvilke knapper en skal trykke på. Nå i påsken planlegger jeg et hundekurs, tilpasset alle hunder, som heter "den gode hverdagshunden". En kan gå igjennom 3 ulike nivåer, hundene blir delt opp i 3 ulike grupper tilpasset alder og vi vil gå igjennom ALT jeg tenker enhver hundeeier bør vite om. Det er et kurs jeg har store forventinger til, og jeg tror og håper det vil bli knallbra! Alle individer velkommen, uansett om dere begynner på skratch, har mye utfordringer eller annet - mottoet til hundesenteret har alltid vært "trygghet & behov for den firbente". Det gjelder naturligvis på kurs også. Hjemmesiden og alle soMe-kanaler blir oppdatert når jeg har kursene klare.

​Hvem er jeg når jeg ikke driver med hund og hundetrening? Det vet jeg nesten ikke selv, hehe. Når jeg ikke er opptatt med jobb i hundesenteret, lager content eller studerer (jeg tar en bachelor i markedsføringsledelse på BI - deltid nett på si), er jeg veldig glad i å henge med min egen lille flokk: Daniel (samboer og veldig god hjelp i hundesenteret også), Bernhard (finsk lapphund) og Jett (kleiner münsterländer). Vi er mye på tur i skogen eller fjellet med pickup og taktelt, og liker ellers å holde oss i form, bl.a. med løping eller kickbike. Fine aktiviteter en kan ha med hundene på også! Bor og jobber på Steinsholt Gård, hvor en aldri går arbeidsledig, det vet alle som bor på gård. I 2022 håper vi på å utvide flokken med flere firbente, og vil arrangere noe valpeopplegg ift det. Vi har et lite oppdrett under Kennel Steinsholskogen.

Det er påske, og vi holder hundesenteret stengt da vi hadde planlagt fridager for lengst. Dessuten har jeg eksamener utover våren jeg må konsentrere meg om. Vi får se, det blir vel lesing utover påsken, men akkurat nå er jeg mest taggad på å planlegge kurs, snakke med dere og forme bedriften, slik at det fortsetter å være min greie. Jeg vil at folk skal tenke "åh, nå har Andrea postet noe nytt" umiddelbart uten at dere har lest navnet på hvem som har postet. At dere kjenner igjen stilen. Og at dere gleder dere til å lese det jeg kommer med. At selv om du ikke liker å lese, så tar du deg en 5minutter likevel. Apropos min egen greie, det er noe jeg er veldig opptatt av. Kanskje aller mest fordi det gir meg en god følelse av at jeg har bygget dette med egne idêer fra bunnen av - det gir det hele mer sjel, og ikke kopiert fra andre, slik mange har gjort etter meg. Å sole seg i andres glans er kanskje noe av det kvalmeste jeg vet. Det er forskjell på å finne inspirasjon og gjøre det om til sitt eget, enn det er å kopiere andre, er du ikke enig? Ingen legger merke til det om en ikke har bikket 1k følgere.

I kjent stil skriver jeg meg nesten bort. Håper dette gir mersmak for dere alle sammen. Og husk, jeg heier på dere hundeforeldre. Dere er like gode som hunden deres tenker dere er! God påske!

Klemmer, 
Andrea Kristine Kvist 
CEO & hundetrener 
Sandefjord Hundesenter